ssmn

Hei dere. Jeg innså noe i dag; selv om jeg i det siste har oppdaget noe kalt følelser, har jeg også blitt sterk. (Ikke fysisk, for det har jeg alltid vært og fortsatt er. Det sa hvertfall han på elixia, men det er kanskje sånn man må si til alle?) Psykisk. Merker også at jeg har blitt mye mer utadvendt, åpen og glad... eller noe. Vet ikke helt hvordan det skjedde, men det gjorde det visst. Er nok sånt som må komme en gang. Kanskje jeg holder på å finne meg selv..

Ellers er alt superkleint, uansett hvor jeg er, hva jeg gjør eller tenker. Overalt. Helt sykt, men det er nok sånn jeg må bli vant til. Men hvorfor skjer liksom alt sånn med bare meg..?!! Medfødt kleinhet, har jeg da diagnostisert meg med. Tror alltid alt er superkult og gøy, også bare... eh, kleeeeeeeint.

Idag har jeg litt fri da. Ligger hjemme med feber, mens andre benytter sjansen til å ha et liv. Supert, jeg har det jo så morsomt her for meg selv. De eneste alternativene er pc, sove eller å se på tv med pms-mamma. (Ekstremt pms også. Jeg lover, hadde vi hatt en hage så hadde jeg teltet der frem til jeg kunne flytte for meg selv.) Men så er jeg ikke den eneste som ligger hjemme og er syk da. Er visstnok et par for tiden.

At jeg har blitt smittet av noen, oppklarer vel det mysteriumet at jeg satt og skalv og hakket tenner igår, og alle bare "eh, what the fuck..?" Allikevel vil jeg legge igjen litt notes til meg selv; Ikke drikk på tom mage og prøv å ikke avsløre for mye. Det faila igår for å si det sånn.. Men det er vel sånt som hører med når man er født klein? 

Som dere skjønner, har jeg ikke gjort så mye idag. Reist hjem fra Stina, dusjet, vasket ut litt øl fra håret og sånt og sovet. Spist litt melkedrøm og. Kjent på magen min. Tror jeg kommer ut av denne helgen ti kilo tyngre. Da gjør det vel ikke noe om jeg spiser et par sjokoladebiter til? Det står mellom det eller banan. Vanskelig valg på en.. oi, er det lørdagskveld? Føles som en søndag.

Stikker og spiser det nå jeg, så får vi ta joggingen senere. Det er faktisk den treningen som forbrenner mest fett. Bare synd jeg aldri jogger da. Isteden blir jeg bare tvunget til superrare maskiner som får meg til å ligne (og bli) en boler. Foran mennesker jeg skulle ønske ikke var der. Ikke engang fantes. Igjen; kleeeeeeint!

En ting jeg kom til å tenke på idag, er drivkraften i livene våres. Hva motiverer deg? Ikke til å jogge hver dag, spise sunt, få seksere i alle fag eller til å style moteriktige antrekk. Men til livet. Hva som får en til å stå opp om morgenen. Alle har en grunn. Det må man ha, må man ikke?

Når spørsmålet om hvorfor jeg står opp om morgenen kommer, tenker jeg på vennene mine, familien min, skoledagen som egentlig ikke er så tortur som vi absolutt skal ha det til, fremtiden jeg skal ha, denne nye dagen som jeg kan gjøre hva jeg vil ut av - denne dagen jeg skal sørge for å gjøre til tidenes beste. Det at jeg har muligheten til noe - i motsetning til faktisk majoriteten av verdensbefolkningen. Men mest av alt - tenker jeg på søsteren min. 

Selv uten alle de klisjégreiene som jeg hater, må jeg nok si at søsteren min betyr alt for meg. Hun er en av de, kanskje den som mest også, får meg til å ta skrittet ut av sengen om morgenen. Uten engang å være der. Hun er mildt sagt fantastisk, og gir meg troen på at kanskje soulmates ikke bare finnes i form av kjærlighetsforhold - men også gjennom søskenrelasjoner.

For meg, er hun definisjonen av ekte kjærlighet. Ikke på den ekle incest-måten såklart, men på den måten at man hundreogti prosent vet at man ville gjort alt for denne personen. Uten en gang å tvile, se seg omkring eller nøle før man svarer. 

Jeg har mange ganger tenkt på hvordan jeg ville reagert hvis hun en dag skulle gå bort. Bare den tanken stikker meg i hjertet og gir meg tårer i øynene. Det er utenkelig. Jeg vet med meg selv at jeg fra den dag av, ville jeg blitt liggende i sengen til jeg ikke lenger kunne føle, se, tenke eller høre. Alt jeg ville ønsket var å dø. Helt ærlig talt - fra innerst inne i hjerterota. 

Det er ikke ofte vi forteller våre nærmeste hvor mye de betyr for oss, og kanskje ikke tenker over hva de egentlig gjør med hverdagen vår. Hvordan de ubevisst gir oss en grunn til å leve. Noe du, Mari, har gitt meg i snart seksten, lange leveår.

Til å hver dag ha noe å glede oss over, noen å bety noe for. En grunn til å stå opp, hver bidige morgen - uansett regnvær, solskinn eller snøstorm. 

Når kun én persons smil betyr mer enn alt annet i verden. 

Idag fortalte søsteren min meg at hun har begynt å planlegge, og snart skal bestille tatoveringen hun vil ta. Av navnet mitt. 

Det, i seg selv gir meg grunn nok til å stå opp hver eneste dag, resten av livet. ♥ 

Hva var din grunn til å stå opp idag?

Det er mange tanker som flyr rundt i hodet om natten. Som hvorfor jeg fra fødselen av er innstilt til å ikke være en 'rydder', hvorfor jeg ikke før har øvd på spanskglosene eller hvordan jeg skal overleve skoledagen imorgen - og skoleåret generelt? Hvorfor alle plutselig har en kjæreste, og hvorfor jeg bare får de samme type guttene (lik stemme, lignende utseende, samme fremgangsmåte) og hvorfor de alltid skal være crazy stalkere?! Hvorfor jeg var så dum og ga opp cheerleading, og jeg senere får høre at de skal til FUCKINGS FLORIDA?! og hvorfor sommerfugler smaker med føttene, når bakken ikke engang smaker noe godt. Og ikke minst hvorfor jeg ikke har lagt meg til å sove enda, når et vanlig menneske trenger minst 7 timer søvn for å fungere optimalt?!?! Optimalt ja.. det er vel en stund siden jeg har gjort. Iq'en synker også med 15% for hver uke du sover for lite og legger deg etter kl 00:00. Fy flate bananas så jævla smart jeg kunne vært!!!

.. Hvordan skal jeg bestå dette skoleåret forresten? Herregud, jeg har ingen aning. Jaja, og hvorfor blogger jeg egentlig?! Særlig dette meningsløse og teite innlegget som ikke engang uttrykker sorg eller smerte. fuck, I failed. jaja. nattinatt. eller noe. 

Blanke ark er fint. Ikke det at det er fullt mulig. For uansett hvor mye det virker sånn, så ble du ikke født i går. Hvor enn du går vil du få spørsmålet "Hvem er du?". Og hvem er du? Et resultat av alt du har lært, gjort og tenkt. Ingen bare blir en ny person. Du kan ikke definere deg selv med tomhet. Du er alltid noe mer. Det er alltid noe mer bak det. Bak deg. Det vil alltid være noe som forfølger deg. Det vil alltid være noe å måtte gå gjennom, om det så bare er ruiner. Og ruiner er faktisk jævlig viktige, ikke bare historisk men også personlig sett.

Jeg bor i samme leiligheten som jeg alltid har gjort, i seksten år. Her sover, spiser og lever jeg i en boks fylt av hverdagens minner. Jeg kan tømme, vaske og skrubbe rommet mitt. Men det vil fortsatt sitte i det. Bak lukkede øyne vil jeg kunne se alt; Kalde netter, tårer bak låste dører, hemmelige telefonsamtaler og ikke minst hemmelige guttebesøk. Søvnløse netter og endeløse tanker.  Mamma og pappas 'høylytte diskutering' gjennom veggen. Nattalesing. Skulking og influensa.

Så kan jeg også bare låse meg ut av leiligheten. Slik pappa en gang også gjorde, jeg husker den lettelsen. Slutten og starten av nye ruiner. Kaste nøkkelen, aldri komme tilbake. Da står jeg igjen på gressplenen hvor vi lekte gjemsel, hagen vi aldri fikk lov å gå i. Vannkrig, snøballkrig og kuldens røykpust. Bursdags og fyllefester i områdets festlokale. Tusen millioner feil som aldri kan endres på. Så har vi den gamle skolen over der- jeg kan ikke se den. Den er skjult bak årevis med jentedrama, småflørter og drittsnakk. Ironisk nok, er nok det jeg har lært mest fra årene på ungdomsskolen at alkohol får deg til å gjøre dumme ting, skoledoen er forbeholdt én person og at jenter er noe dritt du egentlig aldri bør komme deg bort i. Og ikke minst at gutter er enda verre - de er som jenter med seksuell tiltrekning og sixpack. Alle snakker. Alt kommer ut. Og nei - det er ingen unntak. Du er ikke utlært før noen knuser hjertet ditt, håp og drømmer. Gjerne flere ganger. På verst mulig måte. Du er ikke utlært før du sitter og skriver masse dritt selv, om hvordan verden går i mot deg, mens det egentlig bare er første gang du møter den. Du vil alltid være litt halvknust. 

Det vil alltid være ruiner. Til og med i det tomme. Av alle følelser du noen gang har kjent - som stikker deg i hjertet fordi de innerst inne fortsatt ligger der. Begravd av andre følelser. Eller følelser som aldri eksisterte,  følelser du vet med deg selv at du er hundreogti prosent ferdig med. Alle opplevelser, minner. Gode og dårlige. Hva overskygger hva?

Noen ganger vil jeg bare flytte. Langt, langt bort. Men det er oppbrukt; Du kan ikke flykte. 

Lukk øynene, og alt du får se er deg selv. Hvem lukker øynene for deg?

Lol, igår fylte mamma 49. Herrejesus, var stuck i to små sofaer most av diverse gale, godt voksne damer som ikke engang  hadde kommet ut av fjortisperioden. Ble helt oppgitt der jeg ble sittende, halvsovende i en (ufrivillig) samtale med en av de, som hevdet at hun syntes "snoopy dog" sin rap var bare "såå gruuuuvi".... Jaja, gratulerer med dagen da mamma.. (om liv er noe å feire med slike venner.) I det minste fikk hun en fin gave av oss i år da. Første gang faktisk. De andre gangene har det vært litt mer 'hjemmelaget- fordi vi var for sent ute- TANKEN TELLER-gaver"... 

Jo, også var det skolestart idag da. Var faktisk ikke så ille. Ikke ille i det hele tatt. Helt til jeg fikk se timeplanen da. Alt jeg kunne forestille meg var en pistol skjøvet langt opp i munnen og PANG! ... folk forventer at jeg skal stå opp klokken seks, liksom.... 

Jaja,har egentlig ingenting å fylle dere med. Akkurat nå må jeg på do. 

Vi snakkes vel. en gang.. Først må jeg bare finne ut hvordan jeg skal komme meg opp imorgen. Vurderer å campe utenfor skolen i natt. Og mens alle andre holder hender, leker navneleker og Handelsbarn har hardcore gruppesex, skal jeg.. klokken åtte imorgen sitte i timen og ha matte. På engelsk. 

Kondolerer til meg selv.

Idag er en dårlig dag. Har seriøst ingenting å ha på meg. At all. Skulle ønske magen min var litt flatere, armene litt fastere, lårene litt mindre og garderoben litt finere... Ja, en sånn dag, vet dere. 

Er litt sur, men jeg er alltid sur så det er egentlig opptur at det bare er litt. Så blir jeg glad i kveld da, og da er alt fint igjen. Egentlig ikke, jeg blir aldri glad. Selv om barnas partyfikser er på vei ut nå, for litt fiksings og triksings.

Ble litt glad da, da jeg idag tidlig oppdaget at det var en mann utenfor hos meg som var helt PRIKK LIK Nathan i One Tree Hill.  Det var sikkert ham også, det er det verste. Så jeg bare; "Heeeeeey Nathan", og så var Haley borte. Fant også ut at istedenfor Naley(Nathan + Haley) så blir Siri + Nathan... hhehe, Satan. Det blir nok snille barn.

Jaja, allikevel.. Aldri glad. Over og ut. Hade

Madonna males av Edvard Munch i 1895 mens vi i vår tid aller helst assosierer det med den legendariske artisten med samme navn, som mest sannsynlig ikke setter så stor pris på det. Kvinnen på bildet har for lengst sprengt grensen til overvektig i forhold til den snart femti år gamle popstjernen bestående av intet annet enn bein og muskler.

I etterkrigstiden var fettholdig mat populært og det at man var fyldig viste at man hadde god råd. Nå har vi heldigvis fått gode forbilder som viser oss hvor viktig det er å være tynn og vakker. Jo tynnere, jo bedre og jo lykkeligere blir du. Med disse gode forbildene mener jeg jo så klart modellene og kjendisene som Victoria Beckham og Nicole Ritchie som viser oss hvor fantastisk tynnhet er, og setter standarden for hvordan man bør se ut.

Amazing, tenker jeg bare. Slike forbilder er akkurat det vi trenger for å hjelpe mange sarte (og lubne) sjeler. Det disse forbildene også viser oss er at alle har muligheten til å se bra ut. Hjelper ikke sunn mat og mosjon er det fortsatt håp. Det finnes jo fantastiske og ikke minst enkle løsninger som slankepiller og måltidserstattere i det uendelige. Det å gå rundt sulten og underernært er jo ikke akkurat et stort offer for veien til drømmekroppen, men om man allikevel ikke skulle gidde det finnes det faktisk enda en løsning; plastisk kirurgi.

Det er ikke uten grunn at det er blitt så populært i Hollywood. Det kan utføre mirakler, gjøre den feiteste tynn og den styggeste vakker. Eller kanskje ikke vakker, men i det minste pen nok. Du kan gå fra en slaskete kropp til drømmekroppen med silikonpupper og spaghettilår på null komma niks.

Nåvel, så syns ikke alle ekstrem tynnhet er like fint. Smaken er jo som baken (altså liten og mest mulig lik alle andres), men som alltid i Hollywood finnes det en løsning. Det finnes nemlig en sykdom kalt anoreksi, som går ut på at du ser deg selv tjukkere enn det du er. Alle skjønner vel hvor jeg vil med dette?

Så altså, om du ikke liker å være et beinrangel slik som samfunnet forventer, kan du slanke deg like mye som vanlig, men i tillegg ha anoreksi. På den måten ser du deg selv slik du vil, samtidig som du blir akseptert av samfunnet. Fantastisk, eller hva?

Og si meg, hvorfor sensureres ikke programmer som nærmest hjernevasker folk? Jeg snakker selvfølgelig om slike skadelige programmer som 71 grader nord og Vinter-OL, hvor de overvektige deltakerne fremstilles som ?normale?. For en skam. Playboyjentene, Hollywoodfruer og Glamourjentene derimot, burde det være mer av. Faktisk, burde disse opplysende og viktige dokumentarene inngå i skolepensum.

Så kjære tenåringsjente - se deg i speilet, slank deg litt, ta på sminke og litt push up. Først da er du en fullverdig person. Og ikke tro du slipper unna tenåringsgutt, hvor er det blitt av vaskebrettmagen, det fine håret og den solbrune gløden? Spraytan og hårvoks trenger du. Du har ikke hørt om det nei? Da ligger du langt bak pensum og stryker med glans. Men for all del, du kan jo gå for den naturlige looken. Tatt i betraktning at du vil ende opp alene og utstøtt fra resten av verden, dog det er jo noen som liker det slik også.

Og alle foreldre - gi barna deres silikonpupper i bursdagsgave, en slankepille hver dag i julekalenderen vil gjøre julen komplett og se på sminken som en investering. Dere vil vel ikke at barnet deres skal mislykkes i livet? Nei, du vil jo ikke det, men samtidig tenker du på barna i Afrika. Burde du ikke gi litt til dem? I grunnen ikke. For mat betyr kalorier, og kalorier betyr fett.Hjelp heller de fattige barna i slummen med å holde seg tynne, de er på god vei allerede.

Og forresten; ikke gidd å døpe barnet deres. De vil ikke bli huskes for navnet sitt lenger, men heller for sin BMI.  

Fint. Idag satt jeg på en t-baneholdeplass og ventet på Mari. I en time! Følte meg som den retarden. Baner kom og gikk, mens jeg.. ble liksom bare sittende der. Ingen gjør sånt, herregud. Så har jeg også på mystisk vis mistet resepten på p-pillene mine. Great, det tar jo bare... fem timer eller mer å skaffe en ny..  Presterte faktisk også å skrive på facebookstatusen min;" har sett klasselista mi. nå skal jeg legge meg ned og dø" + ha det der i typ to døgn. Jævlig smart, ettersom sikkert klassen min stalker meg også og da ser at jeg forteller alle hvor rare jeg tror alle i den nye klassen er. Godt førsteinntrykk! Men jaja, de blir sikkert redde for meg også blir jeg the boss i klassen. Lol. Tvilsomt..

Okei, jeg har ikke mer å klage over - men slike småting virkelig makes my day. In a damn, fucking, annoying bad way! Så da klager jeg over det. Tror jeg får dårlig karma av å klage over min dårlige karma. Åh... dårlig karma.

Ellers er alt som før - dog en smule mer støl i underkroppen..

Har to alternativer; 

- gå som en mann og føle null smerte

- gå vanlig(så vanlig som jeg kan gå) og ... PAIN!

Jeg velger det siste. Tar i litt da, hyler og skriker litt mer enn nødvendig hver gang vi går i en trapp, eller går generelt - kun for å understreke ovenfor mine venner og fremmede at; ja, jeg har faktisk trent. Hardt. Dette kun såklart for å dekke over min dårlige samvittighet for at jeg idag har inntatt cheeseburger fra Burger King, McFlurry, vafler, is og sjokolade... Gleden av å leve på en løgn.

Skal trene imorgen tidlig da, så samvittigheten blir ren igjen. Eller vel.. det sa jeg egentlig forigårs, forforigårs og i dag. Selv om det ikke er min feil engang. Alle sammen; skyld på CH!!!

God idé forresten, det skal jeg jammen meg begynne med. 

Hvorfor har du ikke trent, Siri? Skylder på Ch.

Hvem spiste det siste stykket,Siri? Skylder på Ch.

Hvorfor har du ikke vært på skolen idag, Siri? Skylder på Ch.

Hvorfor tok du selvmord, Siri? Heheh.. Skylder hvertfall på Ch!! 

Unnskyld. Nok angryface for idag. Vil dere se meg smile?


Jammen daså. Disse var de nyeste med smil. Fra desember eller noe. Hvorfor i helvete smilte jeg i desember?! Fikk ikke det jeg ville ha til jul engang.

Å få barn er en av de største gledene i livet, blir det sagt. At det er en velsignelse, en forutsetning for lykke og meningen med livet. Det er jeg jo for så vidt enig i, for det virker så absolutt som en dans på roser.  

Bare forestill deg det; du finner drømmemannen, dere gifter dere og har det perfekt sammen. Tiden er inne for å få barn, så dere kutter ut all form for prevensjon og magen begynner å vokse. Du overlever så vidt ni måneder med helvete fordi du tenker at "det vil være verdt det når gullungen er født."

Vannet går, et par timer i sykesengen, en navlestreng mindre og plutselig har du en miniatyrversjon av deg selv i hendene som du ikke helt vet hva du skal gjøre med. Venner og familie kommer på besøk for å gratulere deg med fødselen og ikke minst for å gi gaver. Før du vet ordet av har du et lager fullt av smokker, bamser og bodyer du aldri i verden kommer til å bruke. Ikke bare fordi de er dritstygge, men også to størrelser for store. I tillegg er stuen fylt med "It's a boy" - ballonger og kort, til tross for at babyen faktisk er en jente.

Så tar du permisjon fra jobben og tiden går med til ting som bleieskift, snørrtørking og amming. Mannen din jobber fulltid, og den eneste gangen dere sees er etter leggetid, når begge er for utmattede til å i det hele tatt snakke sammen. 

Som i flertallet av alle ekteskap, ender også deres i skilsmisse.  Faen, tenker du. Du går nå under betegnelsen "alenemor", noe du aldri trodde du kom til å bli. Han var jo the one. Den tanken har tusenvis av kvinner tenkt før deg. 

Vel, tilbake til babyen. Når morgenen kommer oppdager du en av de mest nyttige gledene ved å ha barn - du trenger ikke bruke penger på vekkerklokke. For presis klokken fem hver morgen hører du et hyl og på sekundet er du ute av drømmeland.  Men som med vanlige vekkerklokker prøver du å ignorere lyden, tenker "åh, bare fem minutter til" og sovner igjen. 

Helt til barnet blir større og morgenhylet blir erstattet av at du våkner med et dunk og en liten krabat ligger oppå deg. "Nå MÅ du stå opp, mamma." Kanskje våkner du en smule tidligere enn du ønsket, men det får man ta til takke med når det tross alt er gratis. God vekking er det i alle fall, for om du skal stå opp er ikke en gang et spørsmål når du har denne 'tingesten' ved din side.  

Så kommer lettelsen; din lille datter er stor nok til å begynne i barnehagen og du har faktisk skaffet barnehageplass. Heldigvis for deg går naturen sin gang og det er ikke sjelden at den lille datteren din kommer hjem med vannkopper og diverse andre barnesykdommer. På denne måten får dere to tilbrakt mye kvalitetstid sammen, inkluderende av lommetørkler, nesespray og antibiotika.

En annen utrolig ting med barn er også den enestående kreativiteten de sitter inne med.  Du går en liten tur på do, og når du kommer tilbake er gulvet fylt med ketchup eller du har en ny, fin tegning - tegnet rett på tapetet med tusj.  Det er da du hyller alt som heter ekstra stor Idun Ketchup og vannfast sprittusj. 

En ting du vil forbanne er leker med lyder. Små trommesett, bamser og dukker som snakker er og blir en stor favoritt blant barn. I starten virker det vel greit, etter et par timer er det en smule irriterende, og etter et par dager begynner det å nærme seg selvmordstanker.

Redningen blir batterier med så kort holdbarhetstid som mulig. Da unnskylder du deg med at bamsen har reist til himmelen, og da har du jo forberedt barnet på døden, allerede før bestefar går bort. To fluer i en smekk.

Det vil også komme en dag der du angrer på at du leste høyt de eventyrene om 'det store, stygge trollet' og datteren din begynner å hylgråte ved synet av din overvektige og ikke særlig sjarmerende venninne.  Venninnen din skjønner jo ingenting, og du kan ikke heller forklare at i følge eventyrene er hun slem og farlig. Du blir forlegen, unnskylder deg med å si at hun er sånn mot alle og venninnen tror på det. Inntil barnet møter den pene venninnen. Da har du et problem.

Barn har også en merkelig stor trang til å spise alt de kommer over. De tygger på leker, papir, småting de finner på bakken og stort sett alt mulig. Greit egentlig, for da kan du velge mellom å betale for mat eller for legebesøket det bringer.  Man blir også alltid den heldige til å få smake på de herlige sandkakene laget av nettopp det; sand. Absolutt en fordel.

Plutselig er dagen kommet hvor din lille jente er klar for første dag på barneskolen.  Du er helt rørt over hvor stor den lille klumpen din har blitt på så kort tid. Denne dagen vil komme flere ganger, fortere enn du aner. Første dagen i 5. klasse, ungdomsskolen og plutselig er det en tenåringsjente som står der, uteksaminert og nesten voksen.

Det gikk jo i grunnen fort. Det var vel ikke så ille? Du lever jo fortsatt selv om hun sitter der en fjortisperiode, en nesten overdose og en abort rikere. Du overlevde jo også den dagen hvor datteren din kom hjem med sin seks år eldre kjæreste med svart hår og tatoveringer, og den dagen hun fortalte at hun var lesbisk. Livserfaring kaller du det. Du motsto jo faktisk presset på alle de dyre klærne hun ville ha 'fordi alle andre hadde det', kom deg gjennom alle kranglene og mener selv du lyktes som mor. Du mener også at dere ikke har et vanlig mor-og-datter-forhold, men mer et vennskapelig forhold bygd på tillit og forståelse. Selvfølgelig har du helt rett, hun mener nok akkurat det samme.  

År senere er hun myndig og du fraskriver deg alt ansvar, for nå er det faktisk atten år siden den lille klumpen din gikk rundt i bleier.  Tapetet er for lengst vasket og du sitter igjen alene, uten både mann og barn. Hva skal du finne på nå mon tro, få et nytt barn kanskje?

Men atten år med helvete, var det verdt det? Kanskje, datteren din sitter jo igjen med en stor pengegjeld til deg. Men om du tenker deg om så vet du at hun aldri kommer til å betale det tilbake.   

Så vil jeg avslutte med at Ingunn Yssen og Marie Simonsen tar fullstendig feil i sin bok 'Bråk': Barn ødelegger virkelig ikke livet...