ssmn

 Jeg vet ikke hvordan det ble sånn. Eller når det startet.

Du vet ikke når fugler begynte å fly heller, men de har for lengst nådd månen.

 Hvordan jeg endte opp her? Hvordan jeg holder ene foten utenfor? Jeg er jo ikke der. Men jeg har alltid hatt en fot inne, også.

Det er vel slik at vi alle har våre dager. Kanskje én gang i måneden, kanskje to. Jeg tipper det er slik at det bare har blitt flere av dem. Disse to dagene i løpet av fire uker, har en større dominans enn en skulle trodd.

Slik at en, to og tre kun har utvidet seg. Strukket seg ut med all sin egoisme, tatt over dager, netter, søvn og vake. Jeg er sikker på at de kunne fylle all tid og rom i verden hvis de ville. Jeg har energien til det.

Det har nok tatt dem et år.

Det er slik at du er i hodet mitt. Du er meg og jeg er deg, og det er det vanskeligste jeg vet om.

Det du forteller meg er slik at jeg vipper over pinnen og lar meg rive med. Eller rives ned. Alt ettersom.

 Slik jeg ser meg selv er kun en forestilling av hvordan du føler meg til en hver tid. Jeg er fin i dag. Nei, det er du ikke. Dette lille magefettet har jo alltid vært her. Nei, det har det ikke. Det kalles former. Kremt. Fett. Det er ikke så ille. Jeg er så fin så. Ikke faen om du er. Jeg har jo alltid vært slik. Og da var alt fint. Jasså? Du er kun en selvskapt vrangforestilling. Hvorfor er du så plaget av meg da? Jeg er ikke det. Knekkebrød og eple? Jeg tåler ikke epler. Jeg er lykkelig, jo. Så gi slipp på meg da? Ok, jeg trenger deg ikke. Jeg går nå.. Nei. Vent. Stikk. Bli. Gå. Forsvinn. Men jeg vil at du skal gjøre det selv. På egen hånd, slik den hvite kaninen fra Sims sporløst forsvinner det sekundet du forlater ensomheten.

Du må nesten skyve deg selv bort. Du er tung. Du er tjukk. Utenkelig at jeg klarer å få deg bort alene.

Jeg begynner å innse at jeg egentlig aldri har hatt troen på meg selv. Jeg har alltid vært tilstrekkelig. Smart nok. Flink nok. Tynn nok. Søt nok. Sprek nok. Glad nok. Interessant nok. I lengden blir det skummelt, da du mister alt perspektiv og lar grensen mellom tilstrekkelig, godt, bra og oppnåelig veve seg sammen og ende opp i en massiv knute du ikke lenger kontrollerer. Det er ikke noen tro på meg selv jeg noensinne har hatt. Det er det at jeg har satt all min lit til universet og skjebnen, der leveregelen går ut på at alt en gang ordner seg. Så står jeg der naken. Skjebnen? Når, hvor?

Materialisme definerer oss i de korte trekkene. Der vi uten personlighet eller sjel beskriver hva vi er og definerer et liv. Hvilket? Hvem? Dag for dag får du revet bort alle begreper om hva en gang du var, hva du gjorde og hva det var verdt. Hva var det verdt? Det er ikke noe å støtte seg til. Det er der man trenger en tro. På seg selv. På en verden. På et menneske som er deg.

På et liv som skal være ditt - konstant, ikke, under noen omstendigheter satt på pause eller reversert, frem til evigheten slukker seg om deg ? som skal være verdt det.

Det er da det handler om å tro, med hele hjertet, sjelen, livet og gløden. Det vanskeligste i verden.

Slik blir jeg alltid stående med et ben innenfor, og et annet ute. Vakler litt frem og tilbake

Kanskje er det for risikabelt å åpne opp med. Kanskje det ikke burde sies høyt.

Men jeg tror ikke jeg er alene. Ikke i denne verdenen.

En fot innenfor, en annen godt plantet på utsiden. Stødig? Ikke faen. Lett? Helvete heller. Det kommer seg.

Bare ikke la den manipulerende sirkusdirektøren dra deg med. Gi slipp. Kjemp imot.

 

 Du trodde du skulle slippe unna? Velkommen inn..

Få lykkerus av å gjøre flere bokkupp når det er salg i bokhandelen: Check

Å ikke ha spist godteri/ordentlig usunn mat på 11 dager: Check

Lese Knausgård/elske det/være fullstendig oppslukt i det, som inkluderer å..

...lese på t-banen, bussen og ta en ekstra buss rundt istedenfor å vente på bussholdeplassen - bare fordi man vi lese mer: Check

...forsove seg fordi man natten før ble liggende oppe til halv to, fordi man leste Knausgård: Check

....lese Knausgård  isteden for å se på tv: Check

Tenke at det å få barn faktisk må være en av livets største gleder. Og virkelig tro det: Check

Drikke kaffe om morgenen: Check

Oppdage at Paradise hotel ikke er så spennende som det pleide å være: Check

.. men fortsatt se på hver eneste episode: Check

I guess you never expected me. Though, I guess I didn't expect you either. It?s weird how coincidences turn out. It's weird how we meet people 3 AM on a late night bus, waiting for the train, slipping on ice or at a random friend- of a friend -friend's house. It's weird - yet, we like it. We need it, though, we never expect it. I guess it's the joy of life - meeting someone and not knowing how important they'll turn out to be to you. Not knowing they'll be a changing aspect in your life. They'll make you quit smoking, quit crying, and also, maybe most of all, they'll make you start crying again. Yet, after all, it's in a different way. Nothing will ever be the same after you've loved someone. It changes you. It really does.

I realize, on a late night bus, 3 AM in the morning - I'm one of them. Of all people who love someone in any kind of way. I surrender. Love, after all, is when you can describe the word as you. There is no need for any further explanation. Love is you. You are love. Enough said.

I can't help it. I was just born. So were you. Accidentally at the same place, accidentally by the same person. You, two years too early, five days too late - Me, two years too late, five days too early.

I've been wondering. This tattoo-thing. I want it in white. I swear to God I do. I'll show you a picture of it one day, because it looks really nice. It seriously looks like a scar. Natural. That's how I want your name to be, amazing. You're a part of me in the same way milk is an essential part of Ice-coffee. I swear to God I'll kill myself if you ever, in any kind of way, leave me. I can't even think of it, but I'd killed myself. Not necessarily killed as in killed, but killed as in trapped with a voice in my head for the rest of my life. With no one else around.  I wouldn't even consider looking at the world. You'd be the only picture worth watching.

Du flyr. Høyt. Besøker skyene, englene og "above". Ingen vil ned. Men du må. En gang.  Som når du står foran en buss, og omsider må flytte deg. Jeg er generelt dårlig til å stå foran busser. Eller så er jeg bare generelt dårlig til å flytte meg derfra. Jeg vet ikke. Sånn sett, ut i fra den store sammenhengen vet jeg ingenting. Men jeg hører på Kaizers. Og Lars Bremnes. "Det er vel noe", tenker jeg. Og så håper jeg at det hjelper. Da hjelper det. Så drikker jeg melk fordi jeg har vondt i hodet.  Og så hjelper det også. Ender opp med å drikke melk hver gang noe feiler meg. Når jeg har vondt i magen, er sliten i beina, har betennelse i tåa eller nyser gult. En dag hjelper det ikke lenger. Tåa gjør like vondt og følelsesvingene nekter å fly av sted. Tvert imot, de klistrer seg fast. Pusekattpotene transformeres plutselig til klør som skraper opp ryggen din. Det gjør vondt. Men vet du hva? Jeg tåler jo ikke melk jeg. Hele mitt liv har jeg drukket den typen som er laktosefri. Og det er jo ikke ekte melk..

Men helt ærlig.. IB, eller ikke, Belgia, eller ikke? Klarer ikke dette. Usikker. Kommer meg ikke noen steder. Ubesluttsom.

Flytt deg fra bussen! Nei, hopp foran den! Bli stående!

Jeg vet ikke jeg. Egentlig vil jeg bare komme meg litt bort.

Det slår meg, ni over tolv, en mørk vinternatt på Sagene, at lykke er følelsen av å ville være et sted for alltid. Ni over tolv, på vei ut fra 34-bussen, forbi uskyldige, ukjente butikker og ovenfor Kaffebrenneriet, rett før jeg svinger inn til høyre. Kaffebrenneriet er ute av syne og jeg tenker at jeg skulle ønske jeg hadde lenger hjemvei. Jeg skulle ønske noen skrev ned tankene mine for meg slik når jeg går alene. I mørket. På vei hjem. En lørdagskveld. Jeg tenker så mye fint, så mye viktig, får så mange åpenbaringer. Alt faller liksom på plass og kaster seg over meg og gir meg nesten lyst til å gråte. Jeg har i grunnen tenkt på det ofte, det at jeg vil gjøre en ting for alltid. Være et sted for alltid. I en viss stemning. Som om morgenen når mamma kjører meg til skolen. Jeg er lykkelig hver eneste morgen der jeg sitter i min egen verden og hører på dårlig masseprodusert musikk som jeg hater, men som får meg til å føle meg som en del av omverdenen. Jeg er lykkelig.

High school. Sommer. Vel, i det minste vår. Sol, denimshorts og parkeringsplass med blå sportsbiler og store Range Rovers. Elever. Det er sånn de gjør og jeg vet ikke hvor gamle de er. Poenget er at de går på High school. De er quarterbacks og cheerleaders og 'the girl next door', bare i en mindre tacky versjon enn filmen jeg har hørt er skremmende pervers. Eller kanskje det bare er noe jeg innbiller meg.

Hun har blondt hår, gjerne krøller, og blå øyne. Helst er det ikke for langt, det blonde, bølgete håret. Det er akkurat to cm lenger enn skulderlangt. Stopper ved brystet, med andre ord. På denne måten fremheves de store, runde puppene hun selv prøver å ikke gi for mye oppmerksomhet, med igjenkneppede knapper og nøytrale gensere. Så da skjer det. Denne blåøyde jentas faste kropp kommer frem i rampelyset og blir plutselig alle gutters hovedfokus. De sikler og gaper. Den tynne midjen, de lange, slanke beina og de velformede puppene.  Denne velproporsjonerte, naturlige kroppen som er formet av årevis med ballett og rideturer i skogen på familiens hester, laget for alt annet enn seksuell tiltrekning. Allikevel lengter de alle. Denne uskyldige jenta uten noen baktanker what-so-ever, som egentlig bare ønsker seg oppriktig kjærlighet av oppriktige gutter. Hun er en slik jente som får en til å vente på seg og oppdage kjærlighet. Uten engang å prøve. Så lever de 'happily ever after' og alt er bare klisjé, slik High school gjerne er. Det er da vi liksom lærer at "ærlighet varer lengst". På film.

Så er det deg. Den. Én av alle de andre. Én person av hundre. Du er ikke noen. Du er ikke spesielt pen - eller stygg. Verken tjukk eller tynn, glitrende eller grå, utadvendt eller innadvendt.

Hadde strømmen av High school-elever vært en jordklode, ville du vært ekvator. Du er normalen. Gjennomsnittet. Average.

Man er gjerne usikker. Ikke mye, ikke merkbart, ikke slik at du kan definere eller måle det - bare nok. Nok til å ikke vite hvorvidt du er desperat, usikker, villig, oppmerksomhetstrengende, blind, sjarmert, stormende forelsket, naiv eller  om du bare tviholder på ideen om Romeo og Julie for alltid i et slott. Du er ikke engang seksten. En lett blanding av alt.

Jeg tenkte på det i natt. At det er tryggere å gå ute om natten når alle andre gjør det, enn når ingen er der. Sier det noe om meg? Det at jeg heller vil være en i mengden enn én alene. Det er trygt.

Men det er på tide å bli en person nå. Én, ikke bare en blanding av impulser. Å gi uttrykk. Gjøre inntrykk. Du vil, og du prøver, men vet ikke helt hva det blir til. Jeg kan ikke se det for meg.

Det er ikke engang et år siden. Syv måneder, to uker. 235 døgn.

Og jeg vet ikke.

Jeg kan ikke tro at jeg nettopp ble verdens mest ærlige.

Alt er fint.

Band of Horses i kveld. Hade mamma.

Glad, faktisk.

Frå dag en har eg fått høyre den same regla. Du skal vere deg sjølv og blablabla. Det er da eg krypar saman i fosterstilling nærmast for å døy av forvirring. Eg vet da faen ikkje kven eg er, eller korleis eg skal finne det ut! Kanskje er det berre meg, men det ser ut som at alle andre stadig vekk finn seg sjølv. Dagleg får eg òg høyra minst hundre sitat og lovord om kva det inneber. Dagleg blir eg også meir og meir oppgitt, for eg klarar for all del ikkje å sjå logikken i dei.

"For å vere deg sjølv, må du klare å skilje deg ut"

Når nokon forteljar meg dette, poppar som regel det same biletet opp i hovudet mitt; Farga rosa, blått og svart hår ståande ut til alle slags kantar. Naglar, daudningshovud og ikkje serleg innbydande band t-skjorter. Vi har alle sett dei. Dei nærmast bur på spor 19, hørar på Tokio Hotel, og om mogleg ,langt verre musikk. Ser ut som dei hatar livet sitt og generelt oppførar seg som dei gjør det òg. At dei faktisk hatar livet sitt er ein moglegheit. Dei har ein overdimensjonert moral som går ut på at dei absolutt ikkje skal vera "mainstream" og for all del ikkje finne likskapstrekk med nokon andre. Beklagar, framtida si Marylin Manson's; dykk må nok prøve hardare. Det blir ikkje lengar noko originalt, nyskapande eller sjokkerande med svarte kler når eg ser tusenvis av slike kvar einaste dag. Når alle blir så opptatte med å ikkje vera som alle andre, ender det jo opp med det motsetje. Plutselig har alle grønt hår og hørar på Tokio Hotel, medan den platinablonde barbie'n med hårspray og rosa lipgloss ender opp som "originalen". For en skam, eller kva? Da kan dei berre angre på at dei farga håret sitt i alle slags fargar, mens dei eigentlig berre draumar om rosa einhjørningar og listepop. For, let's face it; Ingen likar Tokio Hotel. Ergo: Prøver du å vera deg sjølv, ender du opp med det stikk motsetje.

"Den rolla du spelar, er ein del av kven du er"

I barnehagen var eg ho som ikkje tålte mjølk, i første klasse var eg hestejenta, på ungdomsskolen var eg "cheerleaderen" og nå er eg ho litt dumme frå ghettoen som anten kjem for seint, eller ikkje dukkar opp i det heile tatt. Vi får alle tildelt ein rolle i omgangskretsen vår. Definerar det meg? La oss ta eit døme; om eg skulle vore prest, ein ganske så kjent rolle i samfunnet.

Først og fremst, måtte eg ha gjert som alle andre prestar; nemlig enten vera overgriper, homofil eller skrive provoserande bøkar inneberande detaljer om eiget seksualliv. (I kvartfall er det det alle prestar eg har hørt om gjer. Med unntak av konfirmasjonsledaren min da, men han var jo tross alt diakon.) Uansett, da ville eg for det første; gjert akkurat som alle andre prester, og for det andre; gådd imot heile den kristne tro og da ikkje eigentleg bli definert som ein rettmessig prest. Og, for det tredje; det hadde ikkje vore det spor betre om eg verkelig følgde dei kristne verdiane. Mengda av kristne i verda har for lengst passert 1,5 milliardar, noko som ville gjort meg meir lik andre enn noko anna. Altså; ikkje meg sjølv. Ergo: Rolla di kan umulig vera kven du verkeleg er.

"Å vera seg sjølv, er å vera stolt av kven man er"

Eg er født med eksem. Dette har eg, naturlig nok aldri vert serleg kry over. Tvert imot, eg ville heller levd på bark og kvist resten av livet, i staden for å fortelje nokon om det. Faktisk trur eg ikkje halvparten av vennane mine veit om det eingong. Eg ser på det som min djupaste hemmelig het. Teit, men sånn er det berre. Men så skal man jo så inderlig vere stolt av den man er da. Ok, eg er en person med eksem. Eg er ikkje stolt av det. Betyr det at eg ikkje er meg sjølv? Ville eg vert nærmare å finne meg sjølv om eg gikk rundt i gatene med en ropert og skreik ut kor mykje kroppen min klør og kor stolt eg er av det? Heilt sikkert, dog eg snarlig også ville grave meg ned i eit hull eller heldt ein pistol faretruande nær hovudet mitt. Men så hadde eg jo fått to sekunders samvær med "meg sjølv" og da ville kanskje døden vorti verdt det. La oss ta et anna eksempel; som Peer Gynt, eller kanskje min tidligare klassekamerat.  La oss kalle ho Hanna. Kamerat blir vel feil å si. Vi gikk saman i ti år, hata kvarandre vilt -likevel smilte vi, klemte og var tilsynelatande venner. Alle dei andre jentene visste det, men vi lét som ingenting. Hun var falsk. Kanskje var eg også det, men kva vet eg - som aldri helt har funnet meg sjølv? Uansett, om eg nokon gang skulle beskrive hennes  personligdom, som eg nå altså skal, ville ord som 'falsk',  'manipulerande' og 'generelt vond 'spilt ein sentral rolle. Eg skulle verkelig ønske hun aldri var seg sjølv, men dessverre  er dessa eigenskapane ein del av henne. Eg trur aldri heilt det har slått henne at hun bærer disse negative sidene med seg, men den dagen ho innser det tviler eg sterkt på at ho vil føla seg uhyrlig stolt. Men så er ho jo generelt ond av natur, og da mest sannsynlig aldri vil oppdage det. Same er det med Peer Gynt. Alle hata ham fordi han flykta frå vanskelige situasjonar og løy. Var ikkje dette også ein del av kven han var? Ikkje rart alle mislikte ham, de var vel berre misunnelige på at han var seg sjølv - nok.  Ergo: Prøv å vere stolt av alle eigenskapane dine, gode eller dårlige, og det er ein lita sjanse for at du finner deg sjølv. Du vil mest sannsynlig også finne døden eller ende opp aleine.

Alt i alt minner disse fellestrekka meg kun om en ting. For når er det vi ikkje prøver å vera oss sjølv, viser vårast dårlege eigenskapar utan problem, samtidig som vi er stolte av dei og verken spiller eller prøvar å spille ein  rolle? Nemlig. Når vi er fanget av voksenbrusens giftstoffar. Slurk for slurk, finner vi oss sjølv. Ergo: du er deg sjølv best når du er full. Ergo: I prinsippet er det ulovlig å vere seg sjølv før man er myndig.

Så, i lovens namn svarer eg på Shakespeares omtalte spørsmål at eg heller veljar å ikkje vere. Bortsett frå i helgene då, då er eg meg sjølv så det held.

Nynorsk innlevering 2010. Never mind den dårlige nynorsken...